I BEGYNNELSEN VAR FJELLET, OG FJELLET VAR KOLSÅSTOPPEN
Alle klatrehistorier begynner med et fjell. Sånn må det være, for klatringens objekt kom før subjektet. Fjellet ble formet i tidens kjeller, av varme fra jordens indre, av tyngde fra dens iskapper, av elver og vind og sol og regn. I millioner av år sto det der uten at noen klatret i det. Fjellet fantes, men ikke forestillingen om at det kunne bestiges.
På Kolsås i Bærum kommune utenfor Oslo finnes et slikt fjell, en kolle som stikker opp i et flatt og godlynt jordbrukslandskap. Det er ingenting alpint over Bærum kommune, og toppen er ikke høy i den store sammenheng. Men den er høy i forhold til landskapet rundt, og det er det eneste som betyr noe. Den ligger der som et hint til menneskene rundt den, en antydning og en påminnelse. Toppen er enkelt tilgjengelig via skogsstier fra tre himmelretninger. Herfra kan alle nå den og nyte utsikten, men fra den fjerde himmelretningen, sørøst, kan den kun bestiges vertikalt. Derfor lå det i kortene at det ville komme en dag da noen fant ut at det var nettopp det de skulle gjøre, klatre opp fjellets bratteste side, velge den vanskeligste veien mot toppen nettopp fordi den fantes, og det er på dette historiske punktet at fortellingen om Kolsås-klatringen begynner.
Den første bestigningen av Kolsås fant sted høsten 1904, og det er i seg selv talende for norsk klatrehistorie at klatrere fra Turtagrø-miljøet vender oppmerksomheten mot en kolle i Bærum. Denne høstdagen tok Henning Tønsberg sr., Therese Bertheau, Ingeborg Tandberg og Kristian Tandberg toget fra Vestbanen stasjon i Oslo og den korte veien ut til Sandvika. Derfra gikk de til fots mot Kolsåstoppens sydside. Området var ikke bebygd som det er i dag – kun et par gårder og noen småhus lå spredt rundt i landskapet. Med seg hadde de spikerstøvler og hampetau – ikke noe mer. Med dette utstyret gikk de løs på Nedre sydstup via den ruta som senere ble kjent som Kålbladet, og Øvre sydstup via Bratteggen.
På dette tidspunktet hadde tre av de fire klatrerne allerede besteget Store Skagastølstind. De dro altså fra noe veldig stort til noe veldig lite, og i dette enkle faktum ligger en sannhet som peker framover mot stiftelsen av Kolsås Klatreklubb mange tiår senere: Evnen til å ha to tanker i hodet samtidig, til å verdsette og anerkjenne at klatring kan utføres på ulike måter og i vidt forskjellige omgivelser, uten at man av den grunn trenger å stille det ene opp mot det andre.
Henning Tønsberg og Kristian Tandberg var glade amatører, generalister innenfor klatresporten, frisinnede og åpne for det meste, så lenge det involverte et fjell. Hvis man skal dømme etter deres beskrivelser av førstebestigningen på Kolsås, er det ingenting som tyder på at den sto tilbake for andre klatreopplevelser de tidligere hadde hatt.
Kristian Tandberg har selv beskrevet hvordan denne dagen forløp. Dagen i forveien ringte han Henning Tønsberg:
Hallo! Du må bli med på Kolsås imorgen. Det er frk. Bertheau og en søster av mig. Vi tar 9.15 til Sandvika ... Det er bra, ta det med, jeg har jo mitt, men når vi er 4, kan jo et tau være for lite. Vel møtt da!
Tønsberg takket ja til invitasjonen, og dagen etter sto de fire ved foten av fjellet.
Henning Tønsberg hadde fått klatreinteressen videreført fra sin far, Henning Bødker Tønsberg. Han var apoteker av yrke, men på fritiden drev han både som naturfotograf og skribent, blant annet for Den Norske Turistforening. Mest kjent var han imidlertid for klatringen sin, og i 1908, fire år etter at han besteg Kolsås for første gang, skulle han bli en av stifterne av Norsk Tindeklub, og klubbens aller første leder.
Therese Bertheau besteg over 30 fjelltopper i løpet av sitt liv, mange av dem som første kvinne. Bertheau var en av de store pionerene i Turtagrø-miljøet, hun var en meget habil klatrer og deltok på flere ekspedisjoner med datidens fremste klatrere, deriblant William Cecil Slingsby. Men denne høstdagen i 1904 befant hun seg altså på Kolsås sammen med Henning Tønsberg, Kristian Tandberg, og sistnevntes søster, Ingeborg.
Henning Tønsberg beskriver førstebestigningen av Kolsås slik:
Uten å foranstalte større opløp, utstyrt som vi var – med de den gang selvsynte – spikerstøvler, tau og otte miner, rakk vi snart op over uren i Kolsås. Vi var på rekognosering og slanget oss frem langs den snaue passasjen mellem krattet og bergveggen. «Se her, mellem trærne der rekker vi op på den platten, og videre op ser det ut til at vi kan komme i sprekken på innsiden av den svære, loddrette blokken. Så kom tauene frem og Tandberg smøg sig op mellem trestammer og grener. (...) Spikerstøvlene skraper i fjellet, litt jord og småstein sildrer ned og tauet går langsomt ut. Det er næsten intet å se, vegetasjonen er for tett. Men skrapningen fortsetter. (...) Vi skimter ham såvidt, en 10-15 m over oss. «Hvordan ser det ut?» «Vet ikke ennu, få litt tau.»
Han forsvinner og det blir stille der oppe. Nu hører vi småstein slå i uren på utsiden av blokken. Tauet er lenge rolig, så glir det sakte ut igjen, stanser, glir igjen. Vi er rasende spent, det minker på tauet og vi er så helt utenfor. (...) Det må være høit og vrient, alt dette tauet og timer er gått nu. (...)
Da hører vi svakt, høit oppe fra: «Ferdig. Du Tønsberg får gå op fra blokken og damene videre derfra. Har glimrende forankring, men først tar vi sekkene.»
«I begynnelsen var fjellet» er historien om Kolsås Klatreklubbs første 50 år, skrevet av Torbjørn Ekelund, illustrert med arkivfotos og nye bilder tatt av fotograf Kjell Ruben Strøm. Boken er designet av Kristin Sauge.